Mellerbåt forliset

Havariet skjedde med en såkalt mellerbåt, som fraktet mel til Stavanger og returnerte med korn til møllene langs Frøylandsbekken. Båtene hadde fått navn etter måleenheten for korn (og mel), nemlig meller, som er sekker av en viss størrelse.

Sigmund Alsvik har samlet historien til bruk i Sandnes historie- og ættesogelag sin årbok nummer 10 2007.
Riska historie- og museumslag fikk lov til å bruke denne artikkelen til Havnedagen på    Bryggen 2010.

I Stavanger Aftenblad, mandag 4.des. 1893 sto følgende:
”Atter en ulykke. Endnu forferdeligere, 10 mennesker omkomne. Lørdag eftermiddag stod 10 mennesker nede ved Bagerbryggen og stelte til en 8-æringsbaad for at afseile til hjemmet, Hommersand. De 8 vare voksne mænd og de 2 andre kvinder. I baaden var saa mange kornsække (meller) som den kunde ta, ja der blev endog nogen satt igjen. Men baaden var dog syklastet, som det heder. De skulde til Hommersand. Komne ud på fjorden, fyltes baaden, og samtlige 10 mennesker druknede. – Iblandt disse var far og to voksne sønner, de andre vare slægt og venner fra samme sted. Det er sørgeligt, at voksne søvante folk kan ha saa liden forstand paa seilads, at slige haareisende ting skal kunne hænde. Ja det er spørgsmaal, om folk, der ser sligt stel og ikke skrider ind med al magt, har gjort sin pligt. Herren trøste alle de, som mistet mand, far, søster, bror, slægt eller ven, enten de nu var fra Frøiland eller, hvor de var fra.”

 

 

Havariet skjedde med en såkalt mellerbåt, som fraktet mel til Stavanger og returnerte med korn til møllene langs Frøylandsbekken. Båtene hadde fått navn etter måleenheten for korn (og mel), nemlig meller, som er sekker av en viss størrelse.
Lørdag 2. desember 1893 i kveldingen skulle Henrik Eriksen Frøilands mellerbåt, en åttring, returnere til Hommersåk. Som vanlig startet den fra Bakerbryggen. Ved Støperi & Dok ventet reiseselskapet på Ola Hogstad og Tomas Fløisvik, som var blitt noe forsinket. Dermed var det ti mennesker om bord. Båten ble rodd videre til Emmaus hvor de satte opp seil og la seg på vinden innover med kurs for Usken. Båten var meget tungt lastet med korn og andre varer, i tillegg til de ti mennesker. Den tok snart inn vann. Det blåste meget kraftig fra sørvest. Fordi båten var en meget skarp seiler, skar den seg ned som sluppet ut av en sekk. En annen mellerbåt, som tilhørte Gunnar Kristian Frøiland, gikk senere fra Bakerbryggen, men kom først ut i fjorden. Den klarte seg så vidt gjennom uværet. Hans båt var noe større og var mindre lastet. Den gikk med torevet seil til Usken og på bare fokken resten av turen til Hommersåk.

Folk fra Gunnar Kristians båt forteller at de så Henrik-båten ligger et godt stykke bak dem og at Gunnar Kristian var nervøs for hvorledes det ville gå med den. Han satt selv hele tiden ved roret og ropte støtt om de så noe til Henrik. Det ble svart nei, og de trodde han hadde snudd. De har også fortalt at sjøene stadig skylte over presenningene som dekket kornsekkene.  Folk satt og øste båten, mens førerens sønn, Peder, ordnet med spriseilet etter hvert som vindflakene kom. Sjøen var til slutt så stri at de ikke kunne ha gjort vendereis hvor galt det enn hadde sett ut. Folk som var med, var hardt medtatt etter turen. Særlig ille var det for kvinnene. De måtte holde seg fast i masten. Disse mellerbåtene gikk i regelmessig rute fra Hommersåk til byen to ganger i uken. De ble også brukt til transport for størstedelen av Riska og av mange av gårdene i Høle, f. eks. Horve, Fløisvik, Auglend, Brathetland, Myrland og Vårli.

Det var oppsitterne på Frøyland som eide båtene og drev med fraktefarten: Rasmus Frøiland, Henrik Frøiland, Endre Frøiland, Thomas Frøiland (som også drev stampå, det vil si vadmelproduksjon), og Gunnar Kristian Frøiland. Det var også andre båteiere, særlig på Riska og Li, men de hadde ikke kvernhus og brukte båtene sine til andre formål. En og annen oppe i bygda hadde også båt, men de fleste var henvist til mellerbåtene. Disse båtene var helst seksæringer og åtteæringer, og de kunne laste mye når været var noenlunde rimelig. Det var vante sjøfolk om bord, folk som hadde tatt mang en har tørn.

Henrik Frøiland, som forliste, gikk for å være en ”hard” sjømann, og kanskje dristigheden var for stor denne gangen.  Mellerfolkene drev i den tiden ikke så liten formaling av havre og litt bygg oppetter Frøylandsbekken, og det var nok et slitsomt arbeid. Men gårdbrukene deres var små og tungdrevne, så det var en velkommen ekstrainntekt kvernene ga.

Transporten til og fra kvernhusene var slitsom, veien var om lag en kilometer land og til dels lite farbar. I byen hadde de hver sin kommisjonær. Det var handelsmenn som bodde omkring Bakerbryggen. Kommisjonærene tok i mot og leverte ut ”meller” fra og til folk fra Hetland, Randaberg og øyene, som hadde korn til formaling. Dette var en trafikk som de hadde holdt på med i lange tider, og den var liksom gått i arv.

Men etter ulykken ble det brått slutt med den trafikken. For ulykken var på en måte påskudd til at hele bygda gikk sammen om å kjøpe dampskipet ”Strand”, som ble tatt i bruk straks etter. Kommunikasjonen ble etter hvert noe bedre med anløp to ganger i uka. Men trafikken med småbåtene holdt seg i mindre utstrekning noen år fremover. Således måtte ”Strand” ta tre båter på slep i tre års tid etter ulykken på en stor stormdag, men måtte gjøre vendereis.

De omkomne er skrevet inn som døde i kirkebøkene i Hetland, Høyland og Høgsfjord. Kolonnene som skal inneholde datoer for begravelse og jordfestelse står åpne. Sjøen ble deres grav. Båten ble funnet hvelvet innenfor Vier noen dager senere. Som referert ovenfor ble ulykken omtalt i Stavanger Aftenblad mandag 4.des. 1893.

Tirsdag 5.desember hadde Aftenbladet flere opplysninger, med bl.a.navn på de omkomne.

Både i den artikkelen og en reportasje i Stavanger Avis er det oppgitt at også Marie Vaarlid/Marie R Varlie var passasjer. Men det må være feil. Derimot var det Tomas Matiasen Fløisvik som var den tiende personen om bord.