Da byfolket flyktet med båtene og ble Riska buer

 

Nordmenn var ikke ukjente med krigen som raste i Europa. Frivillige hadde deltatt i den spanske borgerkrigen og i vinterkrigen mellom Finland og Sovjet i 1939-1940. Likevel kom det tyske overfallet som et sjokk, både for norske myndigheter og for befolkningen.

 

Allerede dagen etter at tyske soldater inntok Stavangerområdet, brøt panikken løs. Om formiddagen 10. april oppsto det et rykte om at britiske fly skulle bombe byen. Myndighetene hadde beordret evakueringen innen klokken tolv. Ryktet spredte seg som ild i tørt gress. I løpet av noen hektiske timer strømmet folk i tusentall til dampskipskaiene, jernbanestasjonen og bussholdeplasser. Mange tok og beina fatt; fortest mulig og så langt ut fra byen som mulig.

Rederiet AS Riskafjord opphevet alle rutetabeller og satte sine tre båter inn i ren skytteltrafikk mellom Hommersåk og byen. I løpet av ni timer 10. april ble et sted mellom 3.000 og 4.000 mennesker fraktet inn til Hommersåk. Langt de færreste hadde noe sted å gjøre av seg. Men hjelpearbeidet ble raskt organisert. Folk ble innkvartert overalt der det fantes bygninger og tak. Førstehjelpsstasjon og fødeavdeling ble opprettet i kirken, og en egen nemnd fikk orden på matforsyningen. Brød og margarin ble sendt med båtene til Hommersåk, og bakerne i bygda fikk mel. I løpet av én dag ble det delt ut 2.240 porsjoner grøt.

Bildet over: Feiring av 17.mai ble forbudt av tyskerne. Om det er flaggforbudet denne forsamlingen har trosset utenfor Hommersåk handelslag, vites ikke. Tyskerne hadde faste mannskaper på Hommersåk, men stort sett fikk bygdefolket drive i fred.

 

God butikk

Selv om ryktet om britisk bombing raskt viste seg å være grunnløst, var det få som fulgte båtene tilbake til Stavanger. Tvert om ble det en ny skytteltrafikk den første helgen etter panikk-evakueringen. Da skulle nemlig byfolk inn til Riska for å se hvordan det sto til med de evakuerte. 13. april ble folkeoverskuddet i bygda noe mindre, da den første båten med evakuerte gikk til Tau.

Kamphandlingene i Dirdal fikk konsekvenser for båttrafikken. Av frykt for at flere skulle slutte seg til de norske styrkene, beordret tyskerne landligge for båtene. Først etter en uke kunne trafikken tas opp igjen.

Paradoksalt nok tjente Riskafjord-rederiet gode penger på panikken i Stavanger. Selskapet krevde 1,50 kroner for en tur-returbillett. Den samme billetten kostet 63 øre bare ett år tidligere, og selskapet måtte tåle kritikk for sine stive priser. Men kassereren var fornøyd med en kassabeholdning som økte i rekordfart. I 1941 gikk selskapet ut med et overskudd på 14.000 kroner etter avskrivninger. I 1943 kom passasjerinntektene opp i 93.500 kroner, en tredobling på ti år.

 

Trygt på bygda

I det første krigsåret var mattilgangen god i Norge. Men bildet endret seg raskt. Matimporten stanset og den tyske okkupasjonsmakten skulle ha sine forsyninger. Mange byfolk valgte å bo på landsbygda, der det var langt lettere å skaffe mat enn i byene. I så måte var Riska-landet et godt sted å være. De rike jordbruksbygdene fikk en avsetning på varene som aldri tidligere. Mat var et knapphetsgode, og det ble satt i gang storstilt nydyrking for å øke produksjonen.

 

Kilde: Riskafjord kom seilande – Om båtene, bygda og byen i over 140 år av Erik Thoring, Freke forlag. Boken kan kjøpes hos AS Riskafjord

 

Fra heftet “Riska under den 2. verdenskrig 1940-1945” utgitt av Riskaposten 1993

 

Flystyrten på Skjørestadfjellet

 

Sent om kvelden mandag 4. november 1940 kunne befolkningen på Hommersåk, Fjogstad og Gramstad høre lyden av tung motordur fra et fly i lav høyde. Beboerne på Gramstadgården fikk se et brennende fly passere i lav høyde. På Fjogstad hørte de et kraftig smell oppe på Skjørestadfjellet.

Lars Røgenes har fortalt at han sto oppe i andre etasje i barndomshjemmet og så i retning av den kraftige motorlyden. Han oppdaget et fly i lav høyde som begynte å brenne. Brannen ble raskt slukket, men blusset snart opp igjen. Så forsvant motorlyden fra flyet. Lars kunne da ikke lenger følge flyet med øyene fra der han sto, og måtte flytte over til et annet rom for å kunne se mer. Før han nådde frem til det nye vinduet, traff flyet Skjørestadfjellet. Brennende deler kunne ses flygende gjennom luften nedover fjellsiden. Det oppsto en kraftig brann, og lukten av brann og brent gummi bredde seg nedover i retning Hommersåk.
Morgenen etter uulykken var Peder Fjogstad den første som tok seg opp til Skjørestadsfjellet. Der fant han vraket av et stort, tysk fly liggende i småbiter spredd ut over et stort område. Blant vrakdelene lå flymannskapet på fire, døde.
Tidlig samme morgen, mens det ennå var mørkt, la Charles Olsen (12 år) og s ø s k e n b a r n e t Oluf Berge (14 år) i vei med kurs for Skjørestadfjellet. De hadde skolefri den dagen. Olufs mor hadde fortalt at hun kvelden før hadde sett et fly styrte på Skjørestadfjellet. Dette var selvsagt noe som straks måtte undersøkes. De kunne på lang avstand kjenne lukten av røyk og brent gummi. De nådde fram til ulykkesstedet akkurat da det begynte å lysne. Her så de vrakdeler fra et stort fly, som lå spredd ut over et stort område. Tyske soldater var allerede på plass og holdt på med å slukke branner i terrenget rundt flyet. Et stykke fra vraket lå de fire omkomne i beige flydresser. Guttene kunne ikke se noen skader på dem fra stedet der de stod. De ville gå litt nærmere, men da brølte soldatene opp, og en fyrte et varselskudd i lufta. Dette satte fart i guttene, og de la på sprang alt det de kunne ned mot Haualand. På veien nedover traff de en tropp tyske soldater som var på vei oppover. Disse så at guttene hadde panikk, og lo høylydt av dem. Charles forteller at han har vært oppe senere og sett på flyvraket, men han glemmer aldri den første gangen.
De tyske soldatene som kom opp til ulykkesstedet, hadde som oppgave å sikre ulykkesstedet og å bringe ned de døde. Disse ble sent på ettermiddagen fraktet ned til Skjørestad, og kjørt videre derfra på en lastebil.
Det var mange som i dagene etter ulykken tok seg en tur opp på fjellet for å se på det som hadde skjedd. De fikk se deler som lå spredd fra toppen og ned langs fjellsiden i retning Skjørestad. Mange fant spennende ting å studere nærmere. Det utspant seg mange episoder mellom de som kom opp og de tyske vaktmannskapene, bl.a. ble Peder Fjogstad allerede første dag arrestert og ført ned til daværende Sandnes Politikammer for avhør. I tiden som fulgte, var det mange som sikret seg suvenirer fra vraket. De mest spennende gjenstandene sikret Peder seg før tyske mannskaper dukket opp første gang.

 

Avdeling, fly og mannskap

De tyske bombeflyavdelingene var ofte organisert i Kampfgeschwaders (K. G). En K. G. besto av en stab og tre Gruppen, som hver hadde tre Staffels (skvadroner). En Staffel besto ofte av ni til tolv fly. K. G.- ene ble nummerert med et arabisk tall, for eksempel K.G. 26. Siden en K. G. besto av flere Gruppen, ble disse skilt fra hverandre ved hjelp av romertall, for eksempel I K. G. 26. Staffelene ble nummer e r t ved bruk av arabiske tall med et punktum bak. Det ble òg brukt f o r s k j e l l i g farge på identifikasjonsmerkingen for å skille mellom tilhørighet.
Flyet som havarerte på Skjørestadfjellet tilhørte 2. Staffel i I K. G. 26 (2./K.G.26). Det var en Heinkel He 111 H-3, med byggenummer byggenummer byggenummer 3171. Det hadde kjennetegnet 1H+?K. Det har ikke vært mulig å sikkert finne frem til flyets individuelle bokstav. Siden flyet har tilhørt 2. Staffel, har denne vært rød.
K. G. 26 ble ofte kalt die Løwen Geschwader. Dette fordi de hadde malt en sittende løve på flyene. Siden flyet har tilhørt I K. G. 26, har det hatt en løve sittende mot en hvit bakgrunn som gruppeemblem. Det havarerte flyet var sortmalt. Det var vanlig praksis å tilpasse fargen til de forhold flyene opererte under. Skraping i lakken på gjenværende vrakdeler viser at flyet tidligere òg har hatt en himmelblå farge på undersiden. Flyets byggenummer viser at det rakk å bli ett år før det havarerte.
I den tyske tapslisten står det at flyet havarerte som følge av ufrivillig markberøring, og at det oppstod en brann i forbindelse med krasjet. Som ulykkessted oppgis Hetland. Skjørestad tilhørte i 1940 Hetland Kommune.

 

Mannskapet som omkom i ulykken

Flyger: Unteroffizier Josef
Mendler, født 17.2.1914 i
München.
Navigatør: Oberfeldwebel Otto Stuckmann, født 20.6.1911 i
Nordhausen.

Telegrafist: Unteroffizier Erhard
Reisch, født 11.11.1918 i
Kattowitz.
Maskinist: Unteroffizier Wilhelm
Zeckey, født 9.8.1917 i
Quallewitz.

De omkomne ble først begravd på Soma gravlund, men ble senere flyttet til Eiganes. Etter krigen ble de igjen flyttet til Havstein krigskirkegård ved Trondheim.

Operasjonell historie og praksis Flyet som havarerte var, på det tidspunktet dette skjedde, stasjonert i Beauvais i Frankrike.
K. G. 26 kom til Norge allerede 9. april 1940, og de deltok under hele det tyske felttoget i Norge. På grunn av sin beliggenhet, ble flere av de norske flyplassene tiltenkt en stor betydning i forbindelse med en luftkrig mot England. Betydelige ressurser i form av fly og mannskaper ble derfor forlagt her, og det ble iverksatt store utbygningsarbeider, bl.a. startet arbeidet med å bygge Forus flyplass umiddelbart etter 9. april 1940. Det ble etter hvert klart at Luftwaffe ikke ville klare å innfri forventingen om å nedkjempe England ved hjelp av sine fly. Dette endret synet på de norske flyplassenes betydning. Følgen ble at et antall tyske fly og avdelinger stasjonert i Norge ble redusert i løpet av september 1940. Dette gjaldt òg I K. G. 26, som mot slutten av september ble flyttet til Beauvais i Frankrike.
Det var vanlig tysk praksis å flytte fly rundt der hvor ressursene trengtes mest. Blant annet var I K. G. 26 leilighetsvis underlagt Luftflotte 5 i oktober 1940. Luftflotte 5 sto for de tyske flyaktivitetene i Norge under store deler av krigen. Det at flyet på Skjørestadfjellet tilhørte en Staffel forlagt i Frankrike, er en god illustrasjon på denne tyske praksisen. Dette kan utdypes litt videre ved å nevne at 11 fly fra I K. G. 26 samme kveld/natt som ulykken skjedde, gjorde et Knickenbeinangrep mot London. Knickenbein var en tidlig versjon av radionavigasjonssystemer som ble brukt til å finne frem til et angrepsmål. Lederen for Staffelen som flyet tilhørte, oppholdt seg denne kvelden i Schwerin. Dagen etter fløy han til Sola/Forus. Senere samme dag deltok han mellom kl.18:45 og 23:58 i et angrep mot Hillington. Påfølgende ettermiddag deltok han i et angrep mot Fort William. Han returnerte tilbake til Tyskland igjen 12. november.
Det havarerte flyet var på vei tilbake etter å ha deltatt i et angrep på industrielle mål nord i Skottland da det havarerte. Hvilken av flyplassene, Sola eller Forus, flyet har tatt av fra og senere skulle returnere til, er ikke kjent; men både Sola og Forus flyplasser var operative da ulykken skjedde.

 

Årsaken til ulykken

Hvorfor flyet, som må ha vært på vei for å lande, fløy så langt øst som til Skjørestadfjellet, får vi aldri vite. Det som derimot er en kjensgjerning, er at svært mange flyulykker skjedde helt på slutten av turen. Mannskapene var da trette, og ulykkene skjedde ofte i forbindelse med skygjennombrudd før landing. Været 4. november var bra, men det skyet til utover mot kvelden. Lufttemperaturen var slik at det kan ha dannet seg skyer langsetter fjellsidene. Mange vitneutsagn om flyets ferd de siste sekundene før havariet, tyder på at det hadde bare én motor i drift, og at det oppsto en brann i denne. Disse tingene, sammen med det faktum at en så tidlig under krigen enda ikke hadde fått utstyr for radionavigering på Sola/Forus, kan ha ført flyet for langt øst.

 

Ulykkesstedet i dag

Det var vanlig tysk praksis å grave ned vrakdeler som ikke kunne berges og brukes. I tiden som har gått, er det meste av vraket blitt fraktet ned fra fjellet. Årene under og etter krigen var tunge for befolkningen, og det var mangel på det meste. Mange fant ting i vraket som kunne brukes i hverdagen. Det meste har til slutt havnet hos skraphandlerne. I dag er det svært lite igjen på ulykkesstedet som kan minne om det som skjedde der oppe kvelden 4. november 1940.
Noen deler ligger igjen og Riska Historie og Museumslag har satt opp minneplakett

Om arbeidet med å identifisere fly og tidspunkt for ulykken Jeg hadde helt fra oppveksten på Hana hørt om flyulykken som skulle ha skjedd i nærheten av Dale. Det ble derfor mange turer sammen med kamerater opp i fjellene rundt Gramstad og Fjogstad. Første spor etter flyet fant vi i 1968.
Etter dette ble det ikke flere turer før jeg flyttet til Hommersåk i 1988. Da bestemte jeg meg for å finne ut av hva som hadde skjedd. Jeg startet et arbeid på vegne av Flyhistorisk Museum Sola for å finne frem til sakens fakta.
Hjelp til å bestemme flytype, fikk jeg av Flyhistorisk Forening i Bodø ved Birger Larsen. En av de få gjenværende vrakdelene er en større vingemutter. Denne var typisk for Heinkel-flyene, og var avgjørende for Birgers konklusjon vedrørende flytype. Sammen med Trond Espen Hansen, ble det gjort en omfattende spørrerunde i lokalsamfunnet. Her kom det frem sikker informasjon som hjalp oss til å begrense tidsvinduet for når ulykken kunne ha skjedd.
William Berge i Kristiansand hjalp deretter til med en grundig leting i de tyske tapslistene for å finne frem til ulykkestidspunkt, samt hvilket fly som hadde vært involvert.
Blant de mange bidragene som William har gitt til arbeidet, er kilde- og bildemateriale fra avdelingen som flyet tilhørte.

 

 

Ungdomshuset – ulovlig dans

 

Krossen med ungdomshuset (bildet øverst). 17.mai-feiring, barnetoget går forbi ungdomshuset

Høsten 1942, en lørdag, var det dans på huset til Ungdomslaget «Fram». Når det fortelles at det ikke var lov til å ha noe kulturelt på ungdomshuset, så var det ikke helt sant. Vi hadde nemlig lov til å ha dans en gang i blant. Den lørdagen jeg vil fortelle om, var mange av bygdas ungdommer samlet på ungdomshuset på dansetilstelling. Der danset de og koste seg, men kvelden fikk et annet utfall enn forventet.

Min bror Hans hadde gått før meg til ungdomshuset, men det var også en gjeng naziungdommer der, og de hadde til hensikt å provosere bygdas ungdom. For å vise sin forakt for de fremmøtte, urinerte de på golvet i garderoben, og kom med ukvemsord i god nazistisk stil.

Hans påtalte nazistenes oppførsel. Det resulterte i at de gikk til fysisk angrep på ham.

Hans var involvert i distribusjon av illegale aviser, noe som var en meget alvorlig sak, sett fra tysk side og gjennom nazistiske briller, så han fant det best å forlate arenaen.

Dette ble fortalt til meg av Håkon da jeg ankom til dansen. Nazigjengen hadde da forlatt ungdomshuset, og var på veg nedover mot krossen. Jeg fikk klarlagt hvem som var lederen. Jeg var rasende – gjøv løst på ham, og prylte ham skikkelig.

I mellomtiden var flere ungdommer ankommet, først som tilskuere, men etter hvert også som deltakere i bataljen. Nazistene la på sprang mot Hetland/Lauvås.

Noen av ungdommene visste hvor nazistene holdt til. Det var i en hytte som var under oppføring ved «Krogfedå», ovenfor veien ved nedre Hetlandsvatnet. Der hadde nazis-tene rømt inn i hytta
Etter en diskusjon mellom ungdommene, ble det avgjort at vi skulle ta oss inn til hytta og pryle resten av gjengen. Dette var i og for seg en alvorlig beslutning som ble tatt, og det kunne fått uanede konsekvenser.

Ankommet til hytta, konstaterte vi at nazistene hadde forskanset seg inne. Hytta var bygd på en mur av rullestein, og var halvferdig. Vinduene var satt inn, men det var ikke hoveddør på plass.

Vi ble mottatt av en skur med bordditer og annet som ble kastet mot oss. Nazistene opererte først fra første etasje, men rømte etter hvert opp i andre etasje.

Det var heller ikke montert trapp i hytta, og de trakk vel stigen opp etter seg, for det var kun trappehullåpning. Jakob Bjerga og Harry Hogstad lurte seg inn i hytta, og tok der et dørblad som de stemte opp mot trappehullet (åpningen). Dermed var nazistene innestengt på loftet.

Hytta var bygd tett inntil en skråning, og noen av ungdommene hadde funnet en stor stein på toppen av skråningen. Den lå laglig til for å kunne rulle utfor slik at den rammet hytta. Dette var det Bjarne Hogstad (Bjarne-Gunnar) som gjorde, og hytta ble slått ut av stilling.

Nå begynte det å bli riktig alvorlig for nazistane på loftet. De kappet nye bordbiter som ble kasta gjennom vinduet så glasset singla, men de torde ikke vise seg.

Ungdommene fra bygda anså nå operasjonen for avslutta, og gikk bort derfra hver for seg.
Det er et ønske å få fram at bak historien om nazistene, lå en frustrasjon og et hat mot alt som hadde med nazismen å gjøre. Det lå latent i norsk ungdom, og som utløstes spontant når gnisten antente den, slik som i denne historien.

Hendelsen fikk et lite etterspill. Lensmann Husebø kom på besøk. Lensmannen fortalte at nazistene hadde anmeldt dette, og han bekreftet at det var nazister som stod bak anmeldelsen. Lensmannen forhørte meg, og jeg fortalte nøyaktig hva som hadde hent. Lensmannen fortalte også at han hadde forhørt Ottar Usken, som hadde forklart seg helt likt meg. Han lovte at han skulle gjøre det beste ut av situasjonen. Vi hørte aldri noe mer.